Tid

Magen hennar hadde blitt større, ja. Rund og energisk. Heile henne strutta av energi. Eg fotograferte henne i profil. Tok fleire bilete etterkvart som magen vaks endå meir.

Eg såg ut. Hausten hadde kome endå lenger. Eg måtte gjera alt klart for vinteren. Og barnet.
Eg byrja å saga ved. Naboen hadde tilbudt meg å ta lauvtrær som stod omkring og hindra utsikten. Vel, dei hindra utsikten til andre tre som stod litt lenger unna.
Ein ting var i alle fall sikkert. Her var det nok av ved. Eg saga i veg. Trea ramla ned. Eg kvista. Bar kvisten i haugar. køyrde trestammane opp til huset. Kappa dei opp. Kløyvde. Det blei kaldare. Eg blei frustrert. Det gjekk for sakte. Det blei kaldare. Barnet kom snart. Og eg hadde for liten tid til å bli ferdig med denne veden.
Ho pusta tungt.
-Drit nå i den veden! Bry deg heller om denne her, sa ho og strauk seg over ein mage på størrelse med ein værballong.
"Det er lett for henne å sei", tenkte eg.
Eg såg ut. Det regna. Tunge, styrtande dråpar. Trestammane låg der ute og blei våte.
"Dette går til helvete", tenkte eg.